Barn i fengsel

12. nov 2014

Hver dag er unik. Jeg har ingen slektninger, det er bare oss tre: mor, lillebror og jeg. De lurer på hvordan det er å bo her. Det har blitt normalt for meg etterhvert, men etter å ha gått en tur ute i dag, og sett andre barn sammen med familien sin, som smiler og prater, da tenker jeg at det hadde vært fint å kunne gjøre det samme.

Jeg bor sammen med mor og lillebror i et av kvinnefengslene i La Paz, vi kom hit litt etter at min lillebror ble født. Jeg husker godt den dagen, og tiden før da ting begynte å gå galt. Kjæreste til moren min forlot oss noen måneder tidligere, fordi han sa at han ville ikke ha ansvar for min bror og meg.

Han foreslo at mor kunne selge oss; at en venn av ham visste om et sted hvor hun kunne få tre tusen bolivianos, eller kanskje mer, for oss. Mamma ble veldig sur og stille, og de kranglet helt til han gikk, og han kom aldri hjem igjen. Mor ga oss en klem og sa at hun aldri ville finne på å selge oss. Jeg skjønte ikke helt hva de hadde snakket om. Var det virkelig mulig å selge mennesker? Hvorfor ville noen finne på å gjøre noe sånt? Hodet var fullt av spørsmål.

Etter noen uker når vi var på jobben til mamma, stoppet et par menn oss og begynte å slo moren vår. Hun rakk akkurat å si: Gå og hent hjelp, pass på broren din. Jeg løp så fort som mulig med broren min på armene, og snart traff jeg en dame vi kjente. Hun så på oss og sa at vi skulle vente hos henne, mens mannen hennes og noen andre menn gikk for å hjelpe mor.

Dagene som fulgte var triste. Jeg så at en av de som slo henne var faren til lillebroren min. Hvorfor ville han gjøre det? Jeg ville ikke vise mamma at jeg var svakt, jeg kunne ikke gråte foran henne. Men jeg klarte å passe på broren min, vi ble på sykehuset sammen med mamma.

Etter 3 dager på sykehuset dro vi hjem. Legen sa at hun burde bli minst 2 dager til, men vi hadde ikke penger til å bli lenger på sykehuset. Vi dro tilbake til det lille rommet vårt, der vi bodde. Det var et lite men fint rom, vi hadde en seng, en liten gaskomfyr og et lite bord med to stoler.

{youtube}SS2lKvvZlfU{/youtube}

Mor sa at hun skulle være hjemme en uke til før hun begynte å jobbe igjen. Hun jobbet med å selge hamburger på gata, og vi var nesten alltid med. Men jeg ville hjelpe henne litt mer, så jeg begynte å pusse sko. Heldigvis fikk jeg låne en liten boks med skopusserutstyr fra nabogutten.

Etter skolen var jeg klar for å jobbe, og jeg jobbet hver dag etter at mor kom fra sykehuset. Tiden gikk fort og broren min ble et halvt år. Mor likte ikke at jeg jobbet, men jeg satt ofte i nærheten av hamburgerkiosken hennes, så alle som kjøpte hamburger kunne pusse skoene sine i mens, og det beste var at vi tre var sammen.

Etter hvert kjøpte jeg meg mitt eget skopusserutstyr, og leverte det gamle tilbake til naboen. Han sa at han var stolt av meg, det gjorte meg glad.

En fredag i åtte-tiden på kvelden skjedde det: Vi jobbet som vanlig da to politimenn plutselig kom og sa til moren at noen hadde fortalt dem at det var tyvgods hos oss. Hun ble overrasket og bekymret og sa at det sikkert var en misforståelse. Politimennene tok oss med hjem og sa at de skulle ransake rommet vårt. Snart fant de mobiltelefoner og lommebøker gjemt i madrassen vår. Mor sa at hun ikke visste noe om det, og at kjæresten hennes hadde forlatt oss for et par måneder siden. Det var sikkert hans ting. Hun gråt og bar seg, men politimennene tok oss alle med seg.

Vi sov på et lite og skitten rom i fengselet, og etter et par dager begynte rettssaken, der mor ble kjent skyldig i grovt tyveri. Nå bor vi i fengselet, og i går fylte jeg 8 år. Om 5 år får mor slippe ut av fengselet igjen. Hun sa at jeg nå er stor nok til å få vite mer om hva som egentlig skjedde: At faren til broren min ble fanget samme dag som hun ble arrestert, og at det var han som var lommetyv og raner, sammen med to andre menn, og at en av dem hadde drept en gutt når de ranet ham. Hun begynte å gråte og sa at han og vennene hans løy til dommeren og sa at det var hun som hjalp dem med å planlegge alt. Etter rettssaken sa han til henne at han gjorde det for å lære henne at ingen får forlate ham uten at det får konsekvenser.

Jeg setter pris på å få være sammen med broren og moren min. Vi har et lite rom i fengselet som vi deler med 8 andre damer med barn. Vi er totalt ca. 200 barn i hele fengselet. Vi som er over 6 år går på en offentlig skole på ettermiddagen, men de minste må bli i fengselet. Noen ganger ønsker jeg å vise broren min hvordan det er utenfor, men det er ikke så lett. Vi får besøk av og til av frivillig organisasjoner, og en gang i uka reiser vi til et fint sted hvor vi kan få hjelp til å gjøre leksene våre, og de minste kan leke.

Jeg har lært å være modig, og at jeg må forsvare familien min. Mor sier at det er hennes skyld at vi er der vi er, og at hvis hun ikke hadde vært sammen med den mannen hadde ingenting av dette skjedd. Men jeg sa til henne at min bror er min beste gave i helle livet mitt, han passer på meg selv om han er nesten 2 år nå.

Jeg vil bli advokat når jeg blir stor, og jobbe med å hjelpe barn i alle fengslene i Bolivia.

Hvordan fyller vi matposene?

Vi i Rødstrupe har delt ut mange matposer i løpet av de siste månedene. Med strenge restriksjoner og karantene i Bolivia har situasjonen vært svært vanskelig for de som jobber på gata. Og situasjonen har ikke blitt bedre, og derfor håper vi å kunne fortsette å...

Utdanningen flyttes fra klasserom til radio og TV

Hver tirsdag og torsdag kl. 15:00 blir alle hjemmene i Copacabana – ved Titikakasjøen – koblet sammen i et og samme nettverk. På markedet, på stranda og i hjemmene stiller alle sine radioer og TV-er på samme kanal. Og det er fordi «Aprendemos en casa» (Vi lærer...

Hvem laget 50 middager for Rødstrupe?

Her presenterer vi litt bakgrunnshistorie for de 50 middagene vi delte ut forrige uke. Initiativet kom fra en mor som befinner seg i en komplisert situasjon for øyeblikket. Hun trenger en hasteoperasjon, og det er planlagt at hun skal innlegges og opereres...

50 middager for å spre håp

Det finnes alltid flere måter man kan hjelpe. Rødstrupe har delt ut 50 porsjoner med mat til trengende på gaten i La Paz. Vi vil rette en spesiell takk til Andrea og familien hennes, som har samarbeidet med oss for å gjøre denne aktiviteten mulig. Solidaritet og...

Pause i konfliktene – blokadene er åpnet

August vil gå inn i historien som tiden da Bolivia ble angrepet og ydmyket av et meningsløst krav. Landet ble lammet av blokadene som ble betalt og organisert av organisasjoner som fulgte et partislagord snarere enn et sosialt krav. Kampen var om innkalling til...
Rødstrupe logo

Hjelp oss å hjelpe

Hansinegata 15, 3140 Nøtterøy