Barndom er dyrebart, øyeblikkene, kjærligheten og erfaringene vi får med oss som barn sitter i oss livet ut. Derfor kan det være vanskelig når du møter en barndom som virker nærmest uforståelig. Da er det viktig å se hele mennesket og ikke bare situasjonen, omsorg er fint, misforstått medlidenhet skal man være forsiktig med. På en fotballbane i Bolivia, på fattige og slitte Altiplano, langt oppe i Andesfjellene fikk jeg mitt første møte med en svært modig og sterk liten gutt. En av de mange imponerende og utrolige barna som viser styrke i et liv jeg så vidt kan forestille meg.
{loadposition AddThis}
Jeg jobbet som fotballtrener for et skolefotballag, de fleste i barneskolealder, og fikk etterhvert grei kontakt med flere av barna. En av guttene, en liten pjokk som sprang rundt i ren glede hver eneste dag, selv når det regnet, fanget fort oppmerksomheten min. Med et stort smil om munnen jagde han etter ballen og fulgte nøye med på alle instruksjonene. Han var en av de første til å komme på trening, like ivrig hver dag, og syns egentlig det var irriterende å måtte avslutte treningen. Alt i alt minnet han veldig om smågutter flest hjemme i Norge. Det var derimot en rimelig stor forskjell på denne gutten og sønnen til Ola og Kari Nordmann. Denne gutten på skarve åtte år hadde allerede opplevd mer i sitt liv enn de fleste gjør gjennom hele sitt.
Denne lykkelige lille pjokken som smilte fra øre til øre hver dag hadde mistet moren sin for noen få år siden, faren jobbet flere dagers reise unna i en mine og var så å si aldri hjemme. Om han en gang husket faren var han ikke helt sikker på selv. Denne lille lykkelige gutten og storebroren hans som var knapt fylt tretten måtte klare seg selv i hverdagen. De måtte skaffe seg mat, de måtte komme seg på skole, og de måtte passe på hverandre. De bodde i en by hvor kidnapping av barn er så vanlig at store mur-vegger fylt med «barn savnet» plakater er spredt rundt omkring i hele byen. Storebroren jobbet når han kunne for å brødfø seg selv og broren. Barnearbeid er dessverre en nødvendig virkelighet for mange her, ble jeg fortalt.
De hadde ikke mye alternativ, barna måtte jobbe for å kunne gå på skole, for å kunne spise relativt regelmessig, og for å ha råd til å betale de tre dollarene i måneden det kostet å gå på fotballtrening. Og når broren var ute og jobbet, da var denne lille åtteåringen ansvarlig for seg selv, ansvarlig for å få i seg mat, for å komme seg på skolen, for å passe boligen og for å holde karakternivået høyt nok til å kunne fortsette med fotballen. Det første jeg tenkte når jeg fikk høre denne historien var at denne gutten har måttet vokse opp så altfor fort. Jeg syntes synd på han. Etter en stund derimot innså jeg hvor sterk denne gutten faktisk var, og hvor mye respekt han fortjente. Selv med så mye motgang, et så hardt liv, så var denne gutten i stand til å være genuint glad. Hans styrke var rett og slett imponerende og inspirerende.
Når jeg selv føler at livet stritter imot meg så går tankene mine tilbake til denne lille gutten, og flere som han. Jeg tenker på alle tingene i livet som jeg har, alle de gode tingene jeg får oppleve og se. Jeg tenker på mine nærmeste, familien min, vennene mine. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har utdannelse, og som har mulighet til det. Jeg tenker på de dagene jeg kan sitte å kose meg sammen med mennesker jeg er glad i, hvor heldig jeg faktisk er, og jeg tenker på denne lille gutten. En åtteåring på andre siden av jorden som har inspirert meg med sin styrke, sin glede og sin ufattelige evne til å se det gode i livet selv når alt kan virke håpløst. Kanskje klarte jeg å hjelpe han til en bedre hverdag den tiden jeg var der, forhåpentligvis var jeg til hjelp, men det han og andre barn lærte meg; Å glede seg over livet selv når deler av det virker håpløst, kommer nok til å sitte i meg resten av livet.
