Hei, jeg er Joanne og jeg jobber i Rødstrupe. Som dere kanskje vet har alle i Bolivia én fast dag i uka for å gå ut, uten bil eller annen form for transport, og bare fra 7-12. Resten av dagen er det portforbud.
I dag er det min tur å gå ut. Jeg handler for familien min, og også for min far. På veien – blant alle personene som selger frukt, grønnsaker og andre matvarer – ser jeg en dame som selger planter og jord. Jeg spør henne om prisene, men kan ikke kjøpe noe for det er for tungt å bære, og jeg lover å komme tilbake litt senere. Jeg vet at hun trenger å få solgt plantene, for i denne krisen er det nesten ingen som får lønn, og de fleste sparer penger for å kunne kjøpe mat.
Hun sier hun skal vente på meg, selv om klokka snart er 12, og da passer militæret på at alle pakker sammen og går hjem. Jeg forter meg til min far for å levere det jeg har kjøpt for ham, og på veien ser jeg at selgerne begynner å stenge. Heldigvis venter damen med plantene på meg, og hun tilbyr meg både blomster og jord. Jeg velger noen, og mens hun hjelper meg å legge den tunge posen med jord i ryggsekken min forteller hun at hun bor i nærheten, og skal gå hjem med trillebåren sin. Det er første gang hun er ute etter at karantenen begynte, for sønnen hennes på 10 år har kreft, og hun er redd for å smitte ham og broren hans. Men nå trenger hun penger til mat og medisiner. Vi begynner å snakke om situasjonen, jeg spør om hun selger mye, og hun forteller at nei, det gjør hun ikke, for folk flest er mest opptatt av å ha nok til å handle mat akkurat nå. Det er jo forståelig, og jeg begynner å forstå at hun trenger mer hjelp enn jeg først trodde.
Jeg sier at jeg vil kjøpe alt hun har i trillebåren, og hun ser overrasket på meg, og kan ikke tro hun hører riktig, men jeg ønsker å hjelpe henne litt på den måten. Noen venner av henne, som selger frukt i nærheten, tilbyr seg å sende sønnen sin for å hjelpe oss med å bære, og sammen fyller vi trillebåren med alle plantene, og bærer en sekk plantejord hver. Klokka er blitt 13, og en gruppe soldater går rundt og ber folk gå hjem.
Vi forter oss hjem til meg, og tømmer trillebåren. Jeg betaler damen, og hun er både glad og lettet over å ha solgt alt, og sier «tusen takk til alle som hjelper, Gud velsigne dere». En time senere sender hun et bilde sammen med barna sine. Hun sender også noen bilder fra sønnens behandlinger på sykehuset. Hun vil at vi skal fortelle at sønnen er på bedringens vei, og at han er til jevnlige kontroller på sykehuset.
Nå deler jeg ut plantene som et symbol på håp, med ønske om at denne og andre familier som har det vanskelig snart får en litt lettere tilværelse.
Fortsett å hjelpe oss, slik at vi kan hjelpe de som trenger det. Vi ønsker å gi familien en ekstra overraskelse, for både gutten og familien er i en svært vanskelig situasjon.
Her er noen flere bilder av familien, og av de som har fått en plante. Ikke alle vil avbildes, men vi publiserer de som har gitt oss lov.
