Da jeg var liten, bodde jeg tre år i Bolivia sammen med familien min. Minnene jeg har fra den tiden, er de som har preget meg mest gjennom hele livet. Jeg fikk se mye fattigdom. Barn som var foreldreløse, mennesker med skader som kunne lett blitt fikset, hadde de bare hatt råd til å gå til lege. Tiggere som ba om litt mat til barna sine, og så mye mer.
{loadposition AddThis} Jeg husker jeg en gang var på legekontoret med pappa på grunn av en halsbetennelse. Selv om det var lang kø, og pasienter som var langt sykere enn meg, fikk jeg gå først i rekken fordi jeg hadde mulighet til å betale for meg. Den urettferdigheten jeg fikk oppleve i Bolivia, påvirket meg også da vi flyttet tilbake til Norge. Å se hvordan mennesker i Norge kunne ha det så godt, og likevel ikke å være fornøyd sjokkerte meg. Hvorfor måtte livet være så urettferdig?
Juli 2012 flyttet mannen min og jeg tilbake til Bolivia for et år. Vi fikk se den samme urettferdigheten jeg fikk se da jeg var liten. Barn som bor på gaten, foreldre som må ta barna ut av skolen for å få en ekstra inntekt, barn som ikke kunne få bukt med skader og sykdommer, fordi det er for dyrt. Det virket så totalt meningsløst. Men vi fikk også se hvor lite som skal til for å hjelpe et annet menneske. Vi jobbet 7 måneder på et barnehjem i Cochabamba, hvor det bodde 42 livsglade og herlige barn og ungdommer. Alle hadde hatt en tøff fortid, mange av dem var foreldreløse, alle hadde vonde historier å fortelle. Men de hadde fått en ny sjanse, et bedre liv, en familie som brydde seg om dem. På barnehjemmet fikk de et stabilt hjem, en «mor» som var der for dem hele tiden, hjelp til å komme gjennom traumer, skole- og universitetsutdannelse – som absolutt ikke er selvsagt i Bolivia. Problemene deres forsvant ikke da de flyttet på barnehjemmet, men de fikk hjelp til å håndtere dem, og til å få en bedre fremtid. Barnehjemmet vi jobbet på er avhengig av støtte fra Norge, og det er gjennom penger fra Norge at de har klart å ta inn så mange barn som de har nå.
Det er lett å tenke at det er så mange som lider, så mange tragiske skjebner, at det ikke nytter å hjelpe. Men for den personen som faktisk får hjelp, så betyr det alt. Det er en ny sjanse, en ny start på et bedre liv, et framtidshåp. Det er sant at vi ikke kan hjelpe alle, men vi kan absolutt hjelpe noen. Joanne og Johan gjør en fantastisk jobb med å hjelpe dem som trenger hjelp mest. De hjelper mennesker som ikke har andre muligheter. Vi har også mulighet til å være med på dette arbeidet. Vi ser at det gir resultater, det gir mennesker en ny mulighet. Vi kan gjøre verden til et bedre sted, hvis vi vil.
Skrevet av Kristin Ekberg Vik