En scene mellom triste farger; bekymrede barn og foreldre som gråter på venterommet; en statue av Jomfru Maria som bærer på Jesusbarnet; noen få sykepleiere som går frem og tilbake for å behandle de små pasientene som ligger der; leger som løper for å rekke å behandle alle pasientene sine før de går videre til andre jobber, og en lang kø ved sosialkontoret. Det er bilder som møter oss ved barnesykehuset hver dag.
Vi ser bilder av familier som sitter på gulvet, som fryser, som sulter, som har brukt alle pengene de hadde for å kjøpe kanskje bare en medisin som koster mer enn hundre bolivianos (100 NOK).
Hvorfor, i et land som er kjent for å være billig, er det så mange som ikke kan komme seg ut av fattigdommen, og hvorfor koster medisiner og sykehus så mye?
I Bolivia er det mange som jobber med det de kan, uten fast jobb eller fast inntekt. Mange tjener ca. 50 kr. per uke, eller litt mer. Minstelønnen i Bolivia for de som jobber med kontrakt økte til 1.440 bolivianos/mnd (ca. 1500 kr) i april 2014. Men det er mange som trenger jobb, og få arbeidsplasser, så noen arbeidsgivere utnytter situasjonen og gjør en avtale med arbeidstakere om en lavere lønn. Og mange godtar dette, fordi litt inntekt er bedre enn ingenting.
Studier viser at mange familier bruker over 70 % av inntektene på mat (http://putsj.no/temaer/mat-article4482-483.html), og hvis noen blir syke er det derfor umulig for familien å dekke utgiftene.
Medisiner er en luksus, og behandlingen også. Barn opp til 5 år og gravide kvinner får grunnleggende behandling dekket av staten, men det er veldig begrenset hva dette dekker, og i de fleste tilfeller ender man opp med å betale mye selv også. I et utviklingsland er det virkelig en luksus å bli syk.
