Visste du at Bolivia var det første landet i verden som vedtok barneloven 4017 den 11. april 1955, fire år før FNs konvensjon om barns rettigheter? Dette var et resultat jobben til journalisten Aida Albarracín Valda, som jobbet for å forsvare bolivianske barn, og av advokaten Aníbal Aquilar Peñarrieta som forberedte loven og fikk den godkjent.
Aida Albarracín sa: «Jeg måtte banke på mange dører for å gjøre at voksne, særlig politikere, ville ta ansvar for barn. For meg var dét det viktigste målet, uten økonomiske interesse» og hun konkluderte med at «politikerne tenker på alt, men ikke på frøen, og disse frøene er barna».
Nå etter seks tiår viser Bolivia til verden at barnas oppvekst er vanskelig, og det er ironisk at landet som begynte med dette viktige temaet gjennom lov 4017 ikke greier å ta vare på sine egne barn.
I følge det nasjonale instituttet for statistikk (INE) er det 848.000 barn mellom 5 og 14 år som jobber i Bolivia under farlige forhold og høy risiko. De jobber med gruvearbeid, fiske, salg av alkoholholdige drikkevarer, søppel, rengjøring av sykehus, billetør på offentlig transport, skopusser, avisselger, og mye annet.
I følge UNICEF er det ca. 20.000 barn i Bolivia som er forlatt, de har ikke familie. I tillegg er det beregnet at mer en to tusen barn bor med foreldrene i fengslene i Bolivia, og de er bare utenfor murene når de går på skole, de minste må være inne og vente til de kommer i skolealder.
Et annet viktig tema er barnas helse. Mange familier venter så lenge de kan med å oppsøke lege når de har syke barn i frykt for å ikke kunne betale sykehusregningen, og da er det barna som må ta konsekvensene fordi sykdommen kan utvikle seg til noe mer akutt. Og ingen får forlate sykehuset før de har gjort opp for seg.
Alt dette er tegn på at både staten og samfunnet ikke tar ansvar for bolivianske barn, som dessverre må oppføre seg som voksne for å overleve barndommen sin.
Hver og en av oss kan gjøre en forskjell.
