Noen ganger lukker jeg øynene mine for å forestille meg en bedre virkelighet enn det jeg ser hver dag på gatene her i Bolivia. Hvor enn jeg går, ser jeg barn som jobber, uten mulighet for å velge det de vil, det de ønsker, eller det de trenger. Når man tar en buss det er et barn som jobber som billettør og for å rope fra vinduet hvor bussen går, når man går i butikker eller kiosker er det barn som jobber sammen med mødrene sine, eller kanskje alene for å hjelpe familien sin mens søsken og foreldre har andre jobber.
{loadposition AddThis} 
Noen ganger lukker jeg øynene mine for å forestille meg en bedre virkelighet enn det jeg ser hver dag på gatene her i Bolivia. Hvor enn jeg går, ser jeg barn som jobber, uten mulighet for å velge det de vil, det de ønsker, eller det de trenger. Når man tar en buss det er et barn som jobber som billettør og for å rope fra vinduet hvor bussen går, når man går i butikker eller kiosker er det barn som jobber sammen med mødrene sine, eller kanskje alene for å hjelpe familien sin mens søsken og foreldre har andre jobber.
På supermarkedene står barn og pakker varene i poser for å tjene litt penger. Når man går på gatene kan man se gateselgerne over alt, og barna deres sammen med dem, i alle aldre: babyer, skolebarn og ungdommer. Og hvordan? De fleste babyer er svøpt i en aguayo (typisk Boliviansk stoff) på mors armer eller på ryggen. Hvis de har et fast sted hvor de selger, er det vanlig at barna vokser opp i en liten pappeske med noen gammel leker. De fleste familier har ikke muligheter til å sende barna i barnehagen, og når barna begynner på skole det er det samme stedet de bruker for å gjøre leksene sine etter skolen, men istedenfor en pappeske er det en liten benk som blir både stol og bord. Hvis foreldre jobber som gateselger uten et fast sted blir babyene båret på ryggen, og når de begynner å bli større må de gå selv, hele dagen.
Det er trist å se hvordan de små barna er nødt til å være på gaten nesten hele dagen, og at selv om vi er mange som kan hjelpe dem, prøver vi å ikke tenke på denne realiteten. Jeg tror at alt som skjer i verden er en del av oss, fordi det er nå vi er her, og det betyr at vi har sjanse til å vise verden at vi sammen kan bygge en bedre fremtid.
Hvert liv er unikt, og vi glemmer noen ganger at det viktigste er å være frisk, glad, og sammen med de vi elsker, og å ha det nødvendige for å leve et verdig liv.
Sammen kan vi vise barna som har det vanskelig at de ikke er alene. Det er ikke vanskelig å gi en klem, en smil, eller å si: jeg er glad i deg, hver gang vi vil, til de vi elsker, eller de som betyr noe for oss.
Det er ikke grenser når man vil oppnå noe, vår eneste grense er viljen vår. Livet er ikke som en film som man kan se flere ganger, eller som et brev der vi kan ta bort og rette det vi ikke liker før vi sender det. Det vi gjør eller ikke gjør, har sine øyeblikkelige konsekvenser, og kan forandre et liv for alltid, det kommer an på oss, hva slags fremtid vi vil overlate til fremtidige generasjoner.
 |
 |
 |
