Denne artikkelen er til minne om Ronald Pérez.
Lille Ronald var 10 år, han ble født med hjertesvikt, og familien hans, som mange familier i Bolivia, hadde ikke nok inntekter til mat og helse. Ronald ble tatt med på jevnlige kontroller til han ble 5 år, men etter det oppfylte han ikke kravene til gratis helse, og de kunne ikke betale behandlingen og medisiner han trengte.
Med 5 søsken i skolealder, en lillesøster som er 3 måneder, moren som er husmor og faren som jobber med forskjellige aktiviteter, ville ikke lille Ronald at foreldrene hans skulle bekymre seg for ham. Han ville heller ikke vise familien at han hadde vondt i brystet, før foreldrene selv la merke til det, forteller moren til Ronald med tårer i øynene.
Ronald kjempet for sitt liv helt til forrige uke. Allerede i juli ble han lagt inn på sykehuset, etter at en lærer ringte fra skolen hans å sa at han besvimte. Moren til Ronald løp til skolen for å hente ham å tok en taxi som en lærer fra skolen hjalp henne å betalte for å kjøre Ronald til sykehuset.
Han ble innlagt på intensivavdeling med diagnosen «hjertefeil og hjerneslag». Legen forklarte foreldrene til Ronald at hjertet hans vokste og at han trengte en operasjon.
Dessverre rakk ikke Ronald å bli operert, og han døde før operasjonen.
Det finnes ikke ord som kan beskrive slike tilfeller. Men regningen på sykehuset må betales uansett, og Rødstrupe hjelper familien til Ronald med dette, så de får en liten ting mindre å bekymre seg for midt i alt det vonde.
Selv om ikke alle kan være på stedet, kan alle prøve å forstå hvor vanskelig hverdagen er for mange som kjemper hver dag for å leve i en del av verden der ikke alle har samme rettigheter som det skulle hatt.
For hver gang du lurer hvorfor Rødstrupe jobber med å hjelpe barn å bygge fremtiden sin, er flere barn som akkurat den tiden gråter for vondt, eller svarer som en voksen.
Her om dagen besøkte vi barnesykehuset med et par nordmenn som var på besøk her i La Paz, og hvordan reagerte de? De kunne ikke tro historiene de fikk høre fra hvert barn de besøkte, og ansiktene ble tristere og tristere etter hvert som virkeligheten ble synligere.
Vi har også noen litt hyggelige historier denne måneden, for Brian, Joel, og Monica skal fortelle historien sine:
Brian er 11 år, og er på sykehuset med diagnosen osteomyelitt. Han ble operert to ganger, og trenger to operasjoner til. Første gang ble Brian operert for et brudd i foten, og den andre operasjonen var på grunn av osteomyelitt. Han og familien hans bor på El Alto i en bydel som heter Pura Pura. Han har 5 søsken og to brødre. «Jeg lengter tilbake til skolen og å kunne løpe som alle vennene mine. Jeg elsker å se snø også, vi var heldige som fikk litt snø i La Paz i år, ikke sant?» sa Brian til meg. Faren til Brian jobber som murer, og moren hans selger frukt på gata.
Moren til Brian innrømmer at de spiser for lite fordi matprisene har økt de siste årene. Rødstrupe hjelper dem med operasjonen Brian.
Joel er 8 år, og han er på bedringens vei. Han ble innlagt på sykehuset med peritonitt (bukhinnebetennelse). Han og moren reiste til byen fra kommunen Asunta som ligger i den tropiske delen av La Paz. De er 5 i familien; faren jobben som jordbruker og moren hjelper ham. Joel er den eldste og passer på sine to søsken på 2 og 4 år etter skolen, mens foreldrene jobber.
«Jeg savner søsknene mine, jeg vet ikke hvem som lager mat til dem nå når jeg og moren min er her» sier han.
Jeg spurte ham om han liker å lage mat også, g han svarte at «ja» at han liker og lage mat, og at han vil hjelpe foreldrene med matlaging når han kommer ut fra sykehuset.
Vi støttet ham med operasjonen, og vi snakket litt med moren til Joel om hvor viktig det er å kunne nyte barndommen som et barn selv om vi vet at man har det vanskelig.
Til sist er det Monica (11), som sier takk til alle dere for sin hjelp. Hun reiste fra Riveralta som ligger i lavlandet i Bolivia, og hun og moren hennes skal være på sykehuset i La Paz ca. to måneder til.
Hun lå lenge på intensivavdelingen etter at lille broren hennes skjøt henne med en hagle. Moren til Monica forteller at de bor i en liten landsby der det er vanlig å ha våpen til jakt. Monica lekte med haglen sammen med lillebroren, og ved et uhell skjøt han henne i foten. Når Monica kom til sykehuset var skadene i foten omfattende, men legene har klarte å redde foten. Nå er hun bedre, og kan snart reise hjem. Men hun må komme tilbake på jevnlige kontroller. Moren til Monica sover under sengen til dattera sin, de har ikke familie i La Paz, og ikke penger heller. Men hun setter pris på alle som hjelper dem for å gjøre at dattera nå blir bedre.
Takk til alle som er med oss, vi fortsetter jobben på barnesykehuset og med våre andre prosjekter.
