Det er den følelsen jeg bærer med meg når jeg endelig skal dra for å besøke barna igjen, se hvordan de har det, ta med det de trenger, dele tid med dem og snakke med lærerne for å finne ut hvordan vi best kan bidra.
Hvert besøk krever ulik planlegging, siden veien til Colliri er litt vanskelig. Denne gangen ble besøket utsatt fra den planlagte datoen, fordi bilen vår var ødelagt. Vi var uten transport i to måneder, og det ville kostet tre ganger så mye å leie en bil.
Likevel fikk vi det til før skoleåret var over. Det var viktig, fordi de 36 barna som går på den lille skolen i lokalsamfunnet kommer fra ulike landsbyer, og utenom skoletiden er det vanskelig å samle dem alle.
Jeg blir sterkt berørt av alt barna må gå gjennom for å kunne gå på skole. For eksempel må flere av dem gå opptil fem timer for å komme frem. Skoene deres er ikke egnet for slike lange turer, og de er veldig små til å måtte bekymre seg hver eneste dag for den avstanden de må tilbakelegge.
Ikke alle har mulighet til å spise godt. Familiene på landsbygda har bare det mest grunnleggende. Det er litt vanskelig å beskrive situasjonen som de fleste familiene lever i.
Boligene er som regel bygget av jord og leire (adobe), foreldrene arbeider med jordbruk, og husene har ett eller to rom. Det er heller ikke lett tilgang til transport. Mellom La Paz og Colliri går det buss på fredager og søndager. Det er bare et par minibusser om dagen. Det er minibusser fordi veien er smal, og den siste delen av veien inn mot landsbyen er ikke asfaltert. Den er ujevn, og når det regner, oppstår det ofte ras.
For å besøke barna snakket jeg med rektoren på skolen. Han fortalte meg hva de trengte mest, og etter det satte vi i gang med å kjøpe det vi skulle ta med.
Den første dagen fulgte Miguel Ángel meg for å kjøpe skoleutstyr. Med ham benyttet vi også anledningen til å finne en god fotball. Det er veldig verdifullt å få råd fra noen som liker fotball, og det gjorde gjorde det lettere å bære alt vi måtte kjøpe. Når man er to, er alt bedre.
Den andre dagen fulgte min lille datter Dia meg. Vi kjøpte det gode vi skulle dele den dagen. Det var tungt, men ved å bære lasten på ryggen med et skjerf som vi improviserte som et aguayo, fungerte det veldig bra.
Så kom reisedagen. Vi startet veldig tidlig. Johan lastet tingene i bilen vi fikk låne av en venn, fordi bilen vår nærmest var blitt holdt igjen av mekanikeren. Det var en dårlig erfaring vi hadde med den nye mekanikeren.
Men reisen ble gjennomført, og da vi kom frem, kjente vi straks barnas varme. De løp raskt for å hente musikkinstrumentene sine. Rektoren kalte dem sammen, musikklæreren snakket til dem, og alle var klare til å ta imot oss med sang.
En fest var i ferd med å begynne. Vi følte stor takknemlighet, fordi festen var for oss alle. Vi feiret tiden vi deler sammen, for å vise barna at det virkelig betyr noe for oss at de har det bra.
Deretter delte vi ut maten vi hadde med, og så lekte vi sammen. Og barna overrasket oss med enda mer: en deilig apthapi, en tradisjon fra landsbygda der alle tar med mat for å dele. Det handler om å bevare tradisjonene og om å se livet som et fellesskap, som søsken.
Det er noe veldig vakkert vi får oppleve gjennom det de lærer oss, og gjennom det de minner oss på om Bolivias tradisjoner.
Senere delte vi ut det vi hadde tatt med for å bidra, skoleutstyr og den veldig gode fotballen. Den ballen fikk oss til å leke igjen. For en glede.
Noe som er i ferd med å bli en tradisjon på besøkene våre, er å gå opp i fjellet for å leke. Vi løper mye og nyter naturen.
Disse barna blir en del av familien vår. Vi ser dem vokse opp.
