Veien til Hospital Corea på El Alto er lang, en vei som er ikke trygg å gå alene, men vi ble fortalt av en mor og av en sosialarbeider som tidligere jobbet på barnesykehuset at det er mange som trenger hjelp der. Vi brukte tre forskjellige transportmidler og halvannen time for å komme frem, men vi ble tatt imot med åpne armer.
Vi ble ledet gjennom en smal korridor hvor det var en lang kø for å snakke med sosialarbeiderne, og mange kikket på oss mens vi gikk forbi. Det er alltid det samme uttrykket vi ser, et uttrykk som viser håp mellom de triste farger på de møkkete vegger.
Vi fikk å se hele sykehuset, sosialarbeiderne tok oss med rundt for å vise oss all hjelpen de trenger der. Overalt var det sikkerhetskameraer. Ikke for å beskytte sykehuset, men for å beskytte barna og hindre at uvedkommende kidnapper barn som tilbringer dagen alene på sykehuset. Det er helt vanlige mennesker og familier som oss; barn som kunne være barna våre, og mennesker som kunne være oss.
Til tross for at sykehuset mottar økonomisk støtte fra Sør-Korea (KOICA), er disse midlene til infrastruktur, og ikke til behandling. Derfor er behovet for støtte likevel stort, og mange av pasientene kommer fra svært fattige familier. Mange har også store økonomiske behov som følge av skaden eller sykdommen – utover de øyeblikkelige utgiftene til behandling.
Slik utvider vi gradvis vårt arbeid i Bolivia for å nå stadig flere barn og unge som befinner seg i vanskelige situasjoner – både i La Paz og på El Alto.