– Du må forlate et barn med Downs syndrom, sa noen til henne. Babyen lå i armene hennes og sov rolig. Han var pakket inn i et blått, syntetisk teppe, mens hun gråt, forvirret og usikker.
Jeg gikk bort til henne da jeg så hvor trist hun var, med gamle klær og et smil blandet med tårer. Jeg følte at noe var i veien. Jeg gratulerte henne med den nye babyen, men hun svarte ikke. Da begynte jeg å tenke det verste, men hun bestemte seg for å svare meg med å vise meg babyen sin, og godt innpakket i teppet så jeg en nydelig baby. – Han har Downs syndrom, sa hun stille.
Hun så helt forvirret ut, og jeg tok henne med hjem for å snakke og forklare henne det lille jeg visste om Downs syndrom, at det ikke er en sykdom, men at det er et lite menneske som er like viktig som alle andre barna i verden. Hun begynte å smile, og omfavnet meg og gråt mer, vi gråt sammen og jeg sa at det er vårt samfunn som er feil og at vi alle må lære og forstå at alle er likeverdige og har samme rettigheter. Å se henne med babyen sin i armene og et smil, ga meg lyst til å skrike til verden at vi alle trenger hverandre.
Tenk på henne: hun har to barn, ingen jobb, og ingen vil ansatte henne som hushjelp fordi hun har barn. Hun vil gjerne jobbe, men en dame sa til henne at hun kunne bare glemme å få jobb nå som hun har to barn, og særlig fordi en av dem har Downs syndrom.
Hvordan kan mennesker tenke på den måte? Istedenfor å oppmuntre henne til å anstrenge seg for å gi barna sine det beste hun kan?
Jeg innrømmer at et land som Bolivia har mye å lære, kanskje er det fattigdom som gjør oss blinde for mange viktige ting. Nesten ingen vil bruke pengene sine på helse, nesten ingen har råd til å betale musikktimer eller andre aktiviteter for sine barn, nesten ingen vil bruke penger for å gå til tannlegen, nesten ingen har råd til å kose seg med familien. Er det fattigdom som gjør oss blinde?
Jeg heter Joanne Maidana og er mor til tre nydelige barn, utdannet som advokat, og jeg vil kjempe for alle de som gråter stille. Det er trist å gå forbi alle de som trenger hjelp uten å gjøre noe, derfor jeg vil si til dere at det er mulig å gi en hånd uten å tenke for mye på det. Jeg vil si takk alle dere som leser artiklene om arbeidet Rødstrupe gjør. Og jeg vil takke også alle som kjenner oss og oppmuntrer resultatene Rødstrupe har.
Moren og barna dere leste om i denne artikkelen fikk også støtte fra to bolivianske mødre som ble kjent med Rødstrupe og vil hjelpe. En av den heter Milenka Escóbar, som samlet en stor pose med mat og klær til babyen, og den andre moren vil være anonym. Vi leverte tingene, og følelsen av at Rødstrupes familie vokser er nydelig. Å gjøre at mennesker forstår at de ikke er alene er ubeskrivelig viktig.
Tenk litt, gjør mye, og nytt livet med kjærlighet.
