Denne gangen ble en venn med meg til sykehuset på El Alto, for å gå alene i området der sykehuset ligger er utrygt. Ved inngangen til sykehuset møtte vi en mann med krykker, men «krykkene» var improvisert, laget av gamle rustne jernstenger fra et skrivebord. Vennen min som var med for første gang sukket, og ansiktet fikk et trist uttrykk, og han sa at vi burde gjøre noe for å kjøpe apparater for å hjelpe noen av disse menneskene. Jeg sa at vi gjerne vil hjelpe mange, men siden vi en liten hjelpeorganisasjon har vi bare et lite budsjett som vi prioriterer til akutte tilfeller.
Jeg lurer ofte på hvorfor det er så vanskelige å få flere til å engasjere seg med målene våre. Når jeg står foran fortvilte familier, barn som gråter, og ser hvor mye fattigdom og sykdom som finnes rundt meg, får jeg en trist følelse. Jeg folder bare hendene mine og ber til Gud om å ikke være alene med dette. Jeg skulle ønske at alle som tror på en bedre fremtid kunne se med øynene mine, kunne høre gråten fra de små uskyldige barna som sitter på gulvet, som tror at vi voksne skal passe på dem. Men hva gjør vi egentlig?
Se for deg hvordan det er å være et lite barn uten varme klær, uten nok mat, uten leker; hvordan det er å se hvor bekymret og triste foreldrene dine er fordi de ikke har økonomi for å betale en medisin du trenger. Og der sitter du på det kalde sykehuset og leker med de to små hendene dine, du kjenner på fargene fra gulvet, du smiler, du er skremt, der sitter du med tårer i ansiktet, enten av sult, smerte eller frykt.
Det er som jeg kan høre hjertet mitt knuse i tusen biter.
Men det som driver oss fremover er barn og unge som deler håpet med oss.
Denne måneden hjalp vi 8 barn og ungdommer på sykehuset på El Alto. Det er 8 mennesker i denne verden som ble kjent med dere selv om dere er langt borte fra hverandre.
Det er det som er solidaritet.
Vi sender en stor klem fra:
Christian som er 15 år, han har 4 brødre og mor; faren hans forlot familien for et par år siden. Han ble innlagt på sykehuset med blindtarmbetennelse. Familien setter stor pris på deres støtte. Å være en stor familie uten mor eller far her i Bolivia er vanskelig, staten har ingen plan som hjelper i slike situasjoner.
Veronica er 17 år, og hun kom til sykehuset med smerter i magen og ble behandlet for matforgiftning. Moren hennes selger frukt på markedet. Hun har en lillesøster på to år, som blir med moren på jobb hver morgen klokka 4. Hun går først til en grossist hvor hun kjøper frukten hun skal selge, så må hun transportere alt til markedet selv, der hun sitter i boden sin minst til kl. 20.
Marleni er en liten jente på 6 år, og hun mistet faren sin i en ulykke for et par måneder siden. Hun falt mens hun lekte, og skadet ansiktet med en blikkplate. Moren hennes trengte vår støtte, hun har ikke fast jobb men jobber sporadisk med det hun kan, som å vaske klær, og som hushjelp.
Kevin er 10 år gammel og har neurologiske problemer. Farens lønn er ikke nok for å kjøpe alle medisinene og behandlingene han trenger. De er 6 i total i familien hans, og bare faren har fast jobb.
Henry på 10 år, moren hans er syk og kan ikke jobbe mye, faren er bussjåfør men lønnen hans er ikke nok til en familie på 5. Faren synes alt blir dyrere hvert år.
Camilla er 7 år og hun har medfødte problemer med utviklingen av de psykomotoriske systemet. Hun trengte røntgenbilder til undesøkelser som legene ba om. Faren hennes finner ikke en jobb og moren hennes jobber med å selge jus på gata. De har 3 barn i tillegg til Camilla. «Det er vanskelig å bli født i fattigdom fordi det er vanskelig å komme seg ut av den. Barna får ikke det de trenger, og når de blir ungdommer må de hjelpe familien, slutte på skolen og lære å jobbe med hva som helst. Det er trist» sier moren til Camilla.
Alicia er den siste som fikk hjelp denne måneden, hun er 14 år og ble innlagt på sykehuset med blindtarmbetennelse. Hun ville ikke si til foreldrene sine at hun hadde vondt for at de ikke skulle bli bekymret, siden de har en baby på ett år også. Heldigvis oppdaget moren til Alicia at hun var annerledes og tok henne til sykehuset i tide.
Takk for din tid for å lese artikkelen.
